I forrige bloggpost avslutter jeg med at mental helse er mer stigmatisert hos generasjon X (født 1965-1980) enn yngre generasjoner. Dette kan ha mange forklaringer, men etter hva jeg kan huske, var det ikke snakk om temaet i det hele tatt når vi vokste opp. Ja, vi hadde vel alle noen rare gamle tanter som hadde «trøbbel med nervene». Og jeg kan huske at mine besteforeldre ikke likte å snakke om andre verdenskrig. Jeg skjønte det ikke da, men jeg forstår jo nå at de hadde sine traumer etter krigshandlingene. Utover det skulle du være rimelig gæren hvis du «måtte» til en psykolog.

Etter at jeg skrev bloggen «Gå deg en tur i skogen», har jeg fått mange fine tilbakemeldinger. Og kommentarene fra folk i min egen aldersgruppe, går for det meste ut på at dere synes jeg er tøff som deler tanker og følelser rundt mental helse. Jeg føler meg ikke spesielt tøff, synes det er litt skummelt egentlig. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi kan finne mange i svar i å se nærmere på hva som har preget vår oppvekst og om det rett og slett kan forklares med at vi er et produkt av vår egen generasjon.