Generasjon Prestasjon, også kjent som «Gen Z», består av dem som er født mellom 1995 og 2012. De er barna til min generasjon X og kjennetegnes ved en sterk streben etter perfeksjon på mange områder av livet. Alt fra kropp, sminke og klær til skoleprestasjoner, fritidsaktiviteter og sosiale arrangementer skal fremstå feilfritt. Dette konstante jaget etter det ytre perfekte kan imidlertid ha sin pris. Forskning viser at det ofte fører til økt stress og utfordringer knyttet til mental helse hos denne generasjonen.
Om dette bildet skulle representert den "ekte" meg, er jeg usikker på om det ville gjort meg noe lykkeligere.
Alt var ikke nødvendigvis bedre før, men jeg vokste opp i en analog tidsalder, hvor vi slapp forventningen om å fremstå perfekt på sosiale medier hele tiden. Selvfølgelig hadde også vi våre egne «must haves». Bare ta en titt på klassebildene fra den tiden – mange av oss kan le litt av puddel- og hockeysveisene som «alle» måtte ha. Poco Loco og Ball-gensere, Levi’s-bukser og Mephisto-sko var datidens statusobjekter. Likevel vil jeg påstå at vi hadde et større handlingsrom når det kom til utseende, klær og kropp. Det var flere kategorier å finne sin plass i. Du kunne være soss, pønker, nerd, sporty – eller noe helt annet. Det var mer rom for individualitet, og fargeklatter fikk blomstre på sin måte. I dag derimot, virker alle så like og skal passe inn i en mal som virker trang og rigid.. Og på skolen var det både flinke og de som ga mer f.... Jeg opplevde at det ikke var et så sterkt karakterpress den gang.
Grunnen til at jeg er bekymret for generasjon prestasjon, er fordi jeg kjenner meg så godt igjen. For meg var det ikke så mye samfunnet som la presset om å være flink på skolen, god i idrett og slank og pen. Nei, det presset kom hjemmefra. Fra generasjon «Boomers» som jeg har skrevet om tidligere. «Ikke gråt, skjerp deg» var mantraet som gikk igjen. Det å validere og snakke om følelser var noe man ikke gjorde i vår oppvekst. Hverken foreldre, venner eller på skolen. Så da ble generasjon «boomers» vår form for sosiale medier, lenge før sosiale medier faktisk eksisterte.
Min foreldregenerasjon hadde også en form for idealbilde på hvordan man skulle fremstå utad. En form for fasade hvor kroppsform, utseende og feminitet (for oss jenter) var viktige faktorer. Og jeg leverte visstnok ikke på de områdene, og jammen meg ble jeg gjort oppmerksom på det, ofte. Følelsen av at det var mye som var feil med meg, var sterk.
Alle mennesker trenger en eller annen form for validering. Bli hørt, sett og verdsatt. Jeg lærte meg tidlig at hvis jeg var flink, da slapp jeg kritikk og fikk til og med litt ros i ny og ne. Så da strebet jeg etter å være flink. Skolen og idretten ble de arenaene hvor jeg presterte. Ja, jeg var flink på skolen og fikk gode karakterer, men det var ikke nødvendigvis fordi jeg var spesielt smart eller begavet.
Gjennom alle år har jeg slitt med konsentrasjonen, spesielt når det var mye støy og uro rundt meg. I dag vet jeg hvorfor. Jeg har ADHD. Men den gangen visste jeg det ikke, og mye av det som foregikk i klasserommet, gikk meg rett og slett hus forbi. Ofte skjønte jeg ikke hva læreren sa, og derfor måtte jeg bruke mange timer ved leksepulten hjemme. Bak en lukket dør, med dyp konsentrasjon, la jeg all min innsats i å bare henge med.
Man skulle tro at et godt vitnemål etter tolv års skolegang ville gjøre de hjemme fornøyde. Men nei, når det var i boks, startet presset for å ta en høyere utdanning. Så jeg gikk rett fra videregående til høyskole og fullførte fire år der. Jeg tenker ofte på hvordan livet kunne sett ut om jeg den gangen hadde valgt annerledes. Om jeg hadde turt å gi litt mer blaffen og brukt tid på å finne ut hvem jeg egentlig var. Problemet var at min verdi ble redusert til hvor flink jeg var, ikke til hvem jeg var som person – med alle mine feil og mangler. Over tid ble det utmattende. Det samme mønsteret fulgte meg inn i arbeidslivet. Jeg ble den stille, pliktoppfyllende jenta som alltid leverte. Så lenge jeg leverte og var flink, var det ingen som spurte hvordan jeg hadde det, og det var heller ikke rom til å bare være meg selv. Kritikken fra barndommen bærer jeg fortsatt med meg, og den bagasjen klarer jeg ikke å legge fra meg. Selv etter årevis med terapi, er det blitt en form for sannhet i at jeg ikke er bra nok som jeg er, jeg må prestere og være flink for at noen skal like meg.
Dette har kostet meg dyrt. Selv om jeg er stolt over at jeg, til tross for mine diagnoser, klarte å holde ut, kjempe videre, prestere, reise meg igjen når jeg falt og komme tilbake hver gang livet slo meg i bakken, ble det til slutt for mye. Livet kan sammenlignes med en strikk. Den er elastisk og kan strekkes ut og trekkes sammen for å tilpasses ulike situasjoner. Vi har alle opplevd smertefulle og utfordrende perioder, hvor strikken ofte strekkes til sitt ytterpunkt. Slik er livet – det går opp og ned, frem og tilbake. Men når strikken ryker, får det alvorlige konsekvenser. For livet gir deg kun én strikk. Og når den først ryker, må du gjøre ditt beste for å lappe den sammen igjen.
Det å lære seg å leve med en skjør, slitt strikk har vært – og er fortsatt – krevende. Dette er grunnen til at jeg brenner for mental helse. Erfaring gir innsikt, og med tiden har jeg blitt bedre kjent med hva som gir meg energi, og hva som tapper meg for den. Nøkkelen ligger i å finne balansen, slik at jeg har overskudd til å gjøre det som virkelig betyr noe for meg. Jeg har også lært mye av å utforske hva som påvirker meg negativt. Noen ganger kan en liten hindring velte et stort lass, mens andre ganger klarer jeg å navigere rundt utfordringene.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke vokste opp i generasjon prestasjon. Hadde sosiale medier eksistert i min barndom, ville jeg nok blitt møtt med dobbelt så mange kritiske røster. Og om bildet som illustrerer dette innlegget skulle representert den ekte meg, er jeg usikker på om det ville gjort meg noe lykkeligere. Det er så mye annet i livet som betyr langt mer. Å skape et godt hverdagsliv med en partner, ha gode venner, føle overskudd og ikke minst glede seg over naturen – det er slike ting som virkelig gir livet mening.
Så vær så snill generasjon prestasjon – gi mer f.....
Og til oss alle; det er lett å gi komplimenter for utseende, "så fin du er". Kanskje vi heller skulle sagt; "du er et godt menneske".
Legg til kommentar
Kommentarer