Det var en av disse usedvanlige fine vårdagene. Grønne spirer var i ferd med å bryte ut på trærne. Gresset var grønt, og solen skinte fra skyfri himmel. Det var rett og slett en lys dag. Men jeg klarte ikke å glede meg over det.
Rundt meg hersket det konflikter i en dysfunksjonell familie. Jeg er en person som ikke eier filtre. Jeg klarer rett og slett ikke å blokkere ut inntrykk, stress og mas. Min bedre halvdel var bortreist utenlands og jeg var alene med angsten, ADHD-kaoset, alle triggerpunktene for PTSD var aktivert og kroppen var utslitt, helt inn til margen.
Samtidig med dette hadde en psykiater funnet det for godt å endre medisineringen min. Ergo var jeg på avvenning før jeg kunne starte på nye medisiner. Jeg lå i fosterstilling på gulvet og hadde ikke krefter til å reise meg. Men jeg har en stahet og vilje som gjorde at jeg ville komme meg på beina igjen. Jeg kontaktet det jeg kjente av fagpersoner innen mental helse. Min eminente lege, en påle i livet mitt, var på ferie. Den eneste som svarte meg var psykiateren, på sms. Altså var det ingen faglig vurdering av meg ansikt til ansikt. Hun mente det beste for meg var å gå meg en tur i skogen. Nye medisiner måtte jeg vente med til legen kom fra ferie. Jeg gikk og gikk, men det hjalp ikke en dritt.
Naturen har alltid vært mitt fristed, så rådet var ikke helt på jordet. Ute i det fri kan jeg lytte til stillheten, fylle lungene med frisk luft og undre meg over små detaljer i naturen.
Da jeg brakk håndleddet, sto helsepersonell med åpne armer på sykehuset og visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Jeg følte meg ivaretatt og trygg. Men når det er sjela som har sår og verker intenst, en smerte som overgår det meste av fysisk smerte for meg, da er det lukket og låst overalt. Når jeg er på det mest sårbare, må jeg navigere innenfor psykisk helse-området som verken har kart eller retning.
Bare de siste dagene har mediene slått stort opp at mennesker med ADHD og liknende lidelser, har en forkortet levetid på grunn av mye stress og uro. Og jammen var det ikke en artikkel noen dager senere om hvor farlig stress og indre uro er. Så hvorfor er det slik at jeg får all hjelp i verden ved et brukket håndledd, som ikke er dødelig og som knapt vil forkorte min levetid, men ikke hjelp når angsten og stresset river og røsker i kroppen og pulsen når nye høyder og jeg ligger i fosterstilling på gulvet?
Hadde det ikke vært for min fantastiske lege, som ser meg, lytter og gjør hva hun kan for meg, vet jeg jammen ikke om jeg hadde fungert så godt som jeg tross alt gjør. Men det krever en egeninnsats fra meg også. Av årelang erfaring vet jeg hva som trigger min mentale helse negativt, og hva som skal til for å ha det bra med alle mine diagnoser.
Naturen spiller en viktig rolle for meg. Der kan jeg leges og hente nye krefter. Når sjela vrenger seg i angst og uro, krever det utrolig med energi bare å sette det ene beinet foran det andre. Men sakte, men sikkert kan jeg hente overskudd med små steg av gangen.
Legg til kommentar
Kommentarer