Ikke gråt generasjon X!

Etter at jeg skrev bloggen «Gå deg en tur i skogen», har jeg fått mange fine tilbakemeldinger. Og kommentarene fra folk i min egen aldersgruppe, går for det meste ut på at dere synes jeg er tøff som deler tanker og følelser rundt mental helse. Jeg føler meg ikke spesielt tøff, synes det er litt skummelt egentlig. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi kan finne mange i svar i å se nærmere på hva som har preget vår oppvekst og om det rett og slett kan forklares med at vi er et produkt av vår egen generasjon.

Vi som er født mellom 1965 og 1980 defineres som generasjon X. Klemt inne mellom hippiegenerasjonen «Boomers» (krigsbarna 1946-1964), og den selvsikre teknologigenerasjonen millennials (1981-1996).

Våre foreldre (Boomers), sto på barrikadene og gjorde opprør mot det etablerte samfunnet. Kvinnefrigjøring og likestilling var en fanesak for mange, og Woodstock ble et bilde på fri flyt av dop, alkohol og sex. Hva gjorde dette verdensbilde med våre foreldre? Generasjon X, altså min generasjon, er den gruppen som hadde flest skilte foreldre. SFO var ikke oppfunnet i min oppvekst og dette førte til at vi var nøkkelbarn. Barn som kom hjem til tomme hus fordi kvinner i større grad var i jobb som følge av kampen for likestilling og kvinners frigjøring. Hjemmebrentapparatet i kjelleren kjenner vel de fleste av oss til. Det ble konsumert mye alkohol av de voksne i min oppvekst. Noen mer enn andre.

I dette bildet av en foreldregenerasjon hvor begge jobbet, skilsmissebarn ble sendt frem og tilbake som det passet foreldrene, og hvor familieverdiene ikke sto sterkest, kan man undre seg hvor på listen barneoppdragelse havnet. Generasjon X er den flokken som har opplevd to helt ulike verdener. Som barn lekte vi ute dagen lang, beskjeden var jo «gå ut og lek». Vi hadde ikke mobiltelefon, så ingen visste hvor vi var. Og foreldrene var ikke med ut å lekte slik foreldre er i dag. Nei, vi var frie individer som lærte oss kunsten å aktivisere oss selv. Spør et barn/ungdom i dag om de vet hva «neglesprett» er, du blir overrasket over hvor få som vet.

Vi beskrives også som en generasjon som hadde respekt for autoriteter. Og vi er kanskje den siste gjengen som reiste oss når rektor kom i klasserommet, som forbandt helsesøster på skolen med pirquet-prøver og vaksiner, og som fikk beskjed om ikke å avbryte når de voksne snakket.

Mine foreldre var ikke hippier, men skilt ble de. Og alkoholkonsumet var i beste fall høyt, og påvirket oss barn i stor grad. Når jeg har konfrontert mine foreldre i ettertid om alkoholkonsumet, får jeg høre at «alle drakk mye på den tiden». Problemet er jo at mine foreldre aldri nedjusterte konsumet, de bare fortsatte.

Jeg definerer min barndom som før og etter at mine foreldre ble skilt. Før bodde vi på et lite sted, jeg hadde mange fine venner som jeg var ute og lekte med dagen lang. Det var trygt og godt og solen skinte. Da vi flyttet langt av gårde fra det trygge og alle mine venner, ble livet overveldende. Mine foreldre skilte lag, jeg begynte på skolen hvor jeg ikke kjente en eneste en fra før, og livet ble tidlig vanskelig.

I min klasse var vi to som var skilsmissebarn. Men ingen snakket om det, det var noe nytt og uvant. «Ikke gråt, skjerp deg» var et mantra som gikk igjen. I hvert fall hjemme hos oss. Det å validere og snakke om følelser var noe man ikke gjorde på denne tiden. Hverken foreldre, venner eller på skolen. Jeg fikk min ADHD-diagnose i en alder av 44 år, men jeg har jo hatt det hele livet. Og et av de sterkeste kjennetegnene ved denne diagnosen er at vi lett blir overstimulert og overveldet. Så da jeg, på eget initiativ, gikk til helsesøster på barneskolen og sa jeg var sliten, spurte hun ikke hvorfor, bare sendte meg ut igjen med beskjed om at jeg sikkert var litt allergisk (dette var på våren).

Et lite dypdykk i litteraturen forteller meg at mental helse er mer stigmatisert hos generasjon X enn de yngre generasjonene. Depresjon og angst er i større grad tabubelagt, og vi har ikke hatt et støtteapparat rundt oss i form at sosiallærere, helsesøster som er mer involvert, og ikke minst tilgangen til informasjon gjennom internett. Vi mangler derfor ord for ulike følelser, og vi er opplært til å, satt på spissen, ikke til å gråte og at følelser ikke skal vises eller snakkes om.

Bit tenna sammen, skjerp deg og ikke gråt generasjon X!