As good as it gets? Eller kan det bli bedre?

I forrige bloggpost avslutter jeg med at mental helse er mer stigmatisert hos generasjon X (født 1965-1980) enn yngre generasjoner. Dette kan ha mange forklaringer, men etter hva jeg kan huske, var det ikke snakk om temaet i det hele tatt når vi vokste opp. Ja, vi hadde vel alle noen rare gamle tanter som hadde «trøbbel med nervene». Og jeg kan huske at mine besteforeldre ikke likte å snakke om andre verdenskrig. Jeg skjønte det ikke da, men jeg forstår jo nå at de hadde sine traumer etter krigshandlingene. Utover det skulle du være rimelig gæren hvis du «måtte» til en psykolog.

Den gangen ville stigma eller mangel på tilgjengelighet ha stoppet oss fra å søke hjelp. Det å se en terapeut for «små traumer» som skilsmisse, jobboverganger eller mobbing var ikke noe vi så på som en løsning. Men hva med nå? Hvordan har vår oppvekst påvirket vårt syn på mental helse?

Mange i vår generasjon har blitt mer åpne for å søke hjelp fra psykologer, spesielt ettersom stigmaet rundt psykisk helse har blitt redusert over tid. Samtidig kan det være en viss skepsis, da vi fortsatt kanskje ser det som en svakhet eller føler vi bør håndtere problemene på egenhånd. Men generelt sett er det en økende aksept for å prioritere mental helse, og mange ser nå på psykologer som en verdifull ressurs for personlig utvikling og håndtering av livets utfordringer.

Er det fler enn meg som tenker over at samtaleemnene rundt bordet i middagsselskaper mer og mer dreier seg om alle fysiske vondter vi har, at kroppen ikke er som den en gang var. Men mulighetene for behandling og etter hvert proteser som holder kroppen i gang er så absolutt store . Og skal jeg dømme etter bilder på Facebook og Instagram, er vår generasjon i overkant opptatt av friluftsliv. Gå langt og lenge med tung sekk for å få bilde av den beste utsikten. Vi biter tenna sammen og lar ikke kroppslige vondter stoppe oss for det perfekte bildet.

Men samtalene rundt mental helse er fortsatt en smule tabubelagt, opplever jeg. Rundt meg har jeg venner og familiemedlemmer som «sliter med nervene». Og her mangler vi ord og er ikke vant med å bruke venner som samtalepartnere om mental helse. Vi biter det i oss, smiler det vekk og ønsker ikke å bry andre med våre problemer. Det kan være utfordrende, ikke bare for den det gjelder, men også for den som ser at andre sliter. Hva skal man gjøre hvis den andre ikke vil snakke om det?

Noen som har sett filmen «As good as it gets” med Jack Nicholson? Der spiller han en karakter med ekstreme tvangstanker, og i en sekvens i filmen sier han «what if this is as good as it gets» til alle på venterommet hos terapisten sin. Ikke akkurat oppløftende ord for de som sitter der med sine problemer og utfordringer i livet. Men kan det være noe i det? At vi tenker at vi får slite med den (psykiske) helsa? At vi håndterer livet og tror på at vi ikke får mer enn vi klarer? At det er slik det skal være? Midtlivskriser, overgangsalder og en kropp som har nådd reparasjonsalder, vi takler det. Det har vi alltid gjort. Men nå kommer jammen traumer fra barndommen og biter oss i rævva også. Fordi vi ikke bearbeidet det den gangen, og fordi terskelen er så høy for å innrømme at vi trenger profesjonell hjelp nå.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle til å se hverandre. Gi den som sliter en god klem og si «jeg ser deg og er her for deg». Ikke døm, og for all del ikke be vedkommende om å ta seg sammen. Og for deg som sliter; ta imot klemmen og vurder tanken om å søke profesjonell hjelp en ekstra gang. Det kan bli bedre. Livet kan bli lysere. Du er verdt det!

Take notice of what is beautiful around you, and let it remind you of what is beautiful about you, too.

Bildet som illustrerer bloggposten er tatt på leirskolen i 6. klasse. Førstehjelp sto på programmet og jeg var "pasient". Turen ned fra fjellet på en provisorisk båre, var i beste fall interessant. Gode tider.